erlends spennende liv

På hyttetur i Råkvåg for noen uker siden kom jeg over et nummer av «Alle kvinners blad» fra 1951. Bilde av forside: For seksti år siden var konflikten mellom utviklingslæren og religion aktuell – og følgende artikkel gir et godt innblikk i situasjonen for seksti år siden: MENNESKET – en slektning av apekatten eller skapt i ...

På hyttetur i Råkvåg for noen uker siden kom jeg over et nummer av «Alle kvinners blad» fra 1951. Bilde av forside:

Alle kvinners blad, nr. 13–14, 1951

For seksti år siden var konflikten mellom utviklingslæren og religion aktuell – og følgende artikkel gir et godt innblikk i situasjonen for seksti år siden:

MENNESKET – en slektning av apekatten eller skapt i Guds bilde?

AV JON JOHNSON

Det er ikke alltid så enkelt å være skolebarn i våre dager.  I den ene timen har de bibelhistorie og lærer at Gud Herren skapte mennesket i sitt bilde.  I timen etter har de naturfag og får høre at «mot slutten av teriærtia har mennesket oppstått og har utvikla seg» og de blir instruert om den utviklingshistoriske sammenheng det er i alt liv på jorden og at mennesket her ikke er noen unntagelse.

Noen vil her si at det gamle tøvet om en skapelse er ikke annet enn gamle østerlandske sagn og må ut av all undervisning som har med menneskets virkelighet å gjøre.  Det er de som mener å være på den sikre side bare de kan få sparket ut teologene og alle deres gjerninger og alt deres vesen.

Så enkelt er spørsmålet ikke.  Vårt demokrati og hele vår livsstil forutsetter at mennesket er et åndsvesen med en absolutt verdi og en hellig og ukrenkelig livsrett.  En stund kan vi nok leke med tanken om at vi er en slags finpussete tremenninger til apekatten.  Men i lengden må vi nok også i våre tanker bli klar over menneskets verdi og egenart, ellers vil vi litt etter hvert drive i retning av også i praksis å behandle oss elv og hverandre som dyr.

Den gamle tro at mennesket var skapt i Guds bilde har vært den åndelige drivkraft i en rik historisk utvikling mot stadig større respekt for det enkelte menneske.  Kampen for frihet og alle menneskers like rett er drevet frem av denne gamle tro.

Det er naturvitenskapens biologi med sin moderne utviklingslære som har banet veien for et nytt syn på mennesket.  Men er det da sant at mennesket ikke er noen unntagelse i den store utviklingssammenhengen som er felles for alt jordens dyreliv?  Ja, så langt har biologien rett.  Det klareste beviset er her det som menneskets fosterutvikling viser.  På et tidlig stadium i menneskefosterets liv er der en slående likhet mellom det og f.eks. fosteret av en hai, en høne og en hund.  Likheten er så slående at det blir klart at der er en sammenheng hvordan en enn skal forklare overgangen fra dyr til menneske.  Men der er ikke riktig når man så på grunn av dette sier: «Mennesket nedstammer fra dyret.  Visstnok det høyeste utviklede dyr, men dog bare et dyr blant de andre.»

Feilen er her at folk tror at vet de hva noe er laget av, da vet de og hva det er.  Det stemmer ikke.  En ting er hva noe er laget av.  En annen er hva det er.  For å gjøre dette klarere vil jeg bruke en sammenligning.  En kunstmaler kjøper malertuber, pensler, pallet, lerret og maler så et maleri som er et kunstverk av høy kvalitet.  Maleren dør og kunstverket blir glemt.  Etter en tid blir det gjenoppdaget og spørsmålet reises: Hvor stammer det fra? Vitenskapsmenn tar fatt.  De røntgenfotograferer, de analyserer kjemisk, de kommer på sporet og finner den gamle paletten, pensler- og fargetuberester. Etter nye grundige undersøkelser kommer løsningen: Maleriet nedstammer fra fargehandleren og det kan vitenskapelige bevises ledd for ledd.  Så langt er alt i skjønn og vitenskapelig orden.  Og allikevel: Om et maleri aldri så meget kommer fra en fargehandel er det dog et kunstverk som er skap av en kunstner. Det materiale kunstverket er laget av, kommer fra fargehandleren.  Men en skjønner i virkeligheten ingen ting av det hele hvis en ikke også ser den kunstneriske tanke, inspirasjon, som har formet fargematerialet på denne måten.

Dyreriket er det menneskelige kunstverks fargehandel, en levende og uhyre rikholdig fargehandel.  Mennesket «kommer av» dyreriket som et maleri kommer fra en fargehandel.  Mennesket er skapt som et åndsvesen på samme måte som maleriet er skapt av en kunstner.

I Bibelen står det: Gud skapte mennsket av muld.  Muld er billedlig ord for et naturlig, jordisk materiale.  Som rett er skal da naturvitenskapen ha frihet til å undersøke hvori denne muld består.  Men tror den at den derfor vet alt om mennesket, tar den feil  Fargekjemien alene gir ikke forstand på malerkunst, og naturvitenskap alene gir ikke forstand på menneskets egentlige vesen.

Mennesket kan lignes med et kunstverk,  Det er laget av et naturlig materiale. Men dette materiale er hos mennesket formet på en måte som gjør det til et åndsvesen av en egen art.

Dette skal ikke gjøre oss viktige så vi tenker at vi er «bedre» enn dyrene.  Om det er det bare å si at det har ingen mening å sammenligne mennesker med dyr for å finne ut hvem som er best.  En slik sammenligning er like meningsløs som å ville sammenligne en hest og ei ku for å finne ut hvem som er best.  De er nemlig ikke av samme art, enda begge har fire ben.  Mennesker og dyr er heller ikke av samme art selv om de har mange likhhetspunkter.  Om vi nå allikevel skulle tvinge fram en sammenligning, er det jo klart at dyrene er bedre enn vi. Når det gjelder ondskap slår vi dem med knusende overlegenhet.

La det være klart at ingen naturvitenskap kan motbevise den tro på mennesket som har båret vår kultur i dens kjempende historie.  Vi skal bare hilse med glede den vitenskap som kan klarlegge for oss vår naturside.  Men vil den fornekte åndssiden ved mennesket, går den utover sin begrensning som naturvitenskap og er ikke lenger vitenskap, men en ny tro.  Mennesket er et underlig dobbelvesen. Det er muld av mulden, det trekker med seg byrden av sin naturlige opprinnelse og samtidig er det ånd av den evige Ånd.  Den gamle boken som ikke inneholder vitenskap, men visdom, sier om mennesket: Støv er du og støv skal du bli.  Men i den samme bok leser vi: Du gjorde ham lite ringere enn Gud; med ære og herlighet kronte du ham.  Glem ei du er støv, glem ei du er mer enn støv, sa Wergeland. Tiden holder på å glemme det siste, den vil gjøre oss til bare støv.  Mer enn støv, her må vi styrke vår sviktende hukommelse.

Bilde av artikkelen i bladet: